Det stod en liten løvetann

Det stod en liten løvetann så freidig og tilfreds på landevegens grøftekant i sølevann til knes. Et bustehue lyste gult: Å nei; hvor jeg er fin! ...Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.

I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går, i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår. Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.
 

På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett. Og pjokken ropte: "Se på meg, hva jeg har funnet her!" Men barna bare lo og sa: "Så pjuskete den er!"

"Å, nei så menn," sa pjokken, "jeg skal ta den med til mor, så sier hunat den er fin og jeg er veldig stor." "Det si'r hun for å trøste deg," sa de som stod omkring, "for du er bare fire år og skjønner ingenting."

Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset litte grann, og blomsten hang med hue ned og lengtet etter vann. Han åpnet døra seint og tungt, og plutselig sa mor: "Å gid så fin en blomst du har - å nei hvor du er stor!"

"Du si'r det for å trøste, du," sa pjokken likegla. "Å langtifra," sa mor og lo "Jeg mente det jeg sa. Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann som kommer hjem og har med seg sin første løvetann."


Tekst: Alf Prøysen